En stor legende i Indias historie er gått bort, grunnet et akutt hjerteinfarkt mens han holdt et foredrag om Livable Planet Earth ved Indian Institute of Management Shillong.
Dr. A. P. J. Abdul Kalam 15.10.1931-27.07.2015.
Du vet muligens ikke hvem det er? Han var en fremragende vitenskapsmann med uendelig mye kunnskap og erfaring, fra 2002-2007 var han Indias President.
Sjefsarkitekten bak Indias luft- og romfartsprogram. Han nøt dessuten hele 30 æresdoktorater fra forskjellige universiteter og institusjoner, og utga flere bøker. Bidragene for India og humanitet er en av årsakene til at India ble en kjernefysisk supermakt, her er noen utmerkelser han fikk:
1997 –BHARAT RATNA
1981 – PADMA BHUSHAN
1990 – PADMA VIBHUSHAN
1997 – INDIRA GANDHI
1998 – VEER SAVARKAR AWARD
2000 – RAMANUJAN AWARD
2007 KING CHARLES II AWARD
2009- HOOVER MEDAL
2009 – INTERNATIONAL VON KARMAN WINGS AWARD
2011 – IEE HONARAY MEMBERSHIP
United Nations Organisation (U.N.O) har erklært hans fødselsdag 15 oktober til Verdens student dag!
Her er noen utdrag og oppsummeringer fra hans biografi, jeg leste den nylig på hindi:
Mine foreldre var analfabeter og jeg var et av deres mange barn. Jeg vokste opp i et solid hus fra 1900-tallet i Rameshwaram (Tamil Nadu i sør-India) i Masjid street. Vi bodde i et muslimsk strøk, men med flere hinduer som nærmeste nabo og 10 min fra det populære Shiva tempelet. Hver ettermiddag gikk jeg med min far i moskeen for bønn. Alt i alt hadde jeg en trygg barndom i tamilsk middelklasse både materielt og emosjonelt. Jeg har alltid prøvd å følge det i min far lærte meg, å ha tro på en høyere makt. Min far pleide å si når det kommer problemer i livet, prøv å forstå årsaken. Problemer gir deg mulighet til å prøve deg selv og din styrke.
En av mine sterkeste minner fra min barndom er hvordan far og bestevennen, som var største prest i hindutempelet, kledd i sine forskjellige, tradisjonelle drakter, i timevis diskuterte store spirituelle temaer. Min far kunne forklare store temaer på en slik enkel måte.
Et barn har noen medfødte egenskaper, resten blir påvirket og innlært av samfunnet og under oppdragelsen, av min far fikk jeg selvdisiplin og ha tro på seg selv. Av mor arvet jeg troen på å være god og barmhjertig.
Ikke bare var barndommen min annerledes, men også resten av livet ble positivt påvirket av flere bl.a min fetter, svoger, flere professorer og kolleger. Ikke minst min søster Zohra som solgte sine gullarmbånd og gullkjede for å skaffe 1000 rupi til min videre utdannelse.
Jeg var alltid facinert over fugler som fløy over sjøen og må innrømme at jeg var den første fuglen som ”fløy” fra Rameshwaram. Jeg var sikker på at jeg en dag skulle jeg fly over store høyder.
Etter endt utdannelse, starten karrieren i forsvaret som senior vitenskapsassistent med lønn på 250 rupi pr mnd, jeg ble der i tre år! Etter flere opprykk, fikk jeg innkallelse fra ICSR; Indian Commitee for Space Research.
I Inco spar ble jeg ansatt som rakett ingeniør og ble sendt til NASA i USA for videreutdannelse i 6 mnd ifm ansvar for lansering av Indias egen rakett.
”Før Usa turen rakk jeg noen dager i hjembyen og min far var veldig stolt og glad. Sammen var vi innom moskeen for å hylle med en takke namaz (muslimsk bønn)
Jeg savnet freden og stillheten i Rameshwaram”.
Drømmen om en egen indisk rakett i 20 århundre var en fortsettelse av det i 18- århundre, i 1799 etter fallet av Tipu Sultan (en indisk hersker som motsto East India Company sin erobring av sør-India) (det må bli et eget innlegg!), fant engelsk mennene 700 raketter og 900 rakett systemer som alle ble sendt til England for utforskning og forståelse.
Takket være Jawaharlal Nehru våknet drømmen til live igjen etter ca 150 år og mange hadde problemer med å skjønne prioritering av det når det fortsatt var så mange mennesker som ikke fikk 2 måltider om dagen.
Målet var ikke makt, men innta en viktig arena dersom India skulle ha en posisjon og respekt i verden innen teknologi og kunnskap.
Han forteller detaljert om rakett prosjektene (navn i kursiv).
”18 juli 1980 indias første utskyting av Rohini i Universet. India ble inkludert i telling av land med en vellykket rakett. Det kom gratulasjon fra Mrs Indira Gandhi. Jeg var lei meg for at mine nærmeste støttespillere ikke lenger var med meg for opplevelsen samtidig som jeg følte stolthet, glede og takknemlighet for gjennomføringen. ”
”Grunnlovsdagen 26 januar 1981 fikk jeg gladnyheten om utmerkelse av Padma Bhushan. Jeg fylte rommet med shehnai musikk fra Bismillah Khan, som bragte meg til Rameshwaraman mor klemte meg, far strøk meg over håret, min svoger annonserte godnyheten i gatene og søster Zohra delte søtsaker blant venner og naboer. Fars venn tempelpresten velsignet meg med tika, presten fra Collegetiden velsignet meg og flere professorer var stolt av meg. ”
2 februar 1988 var første testing av Pritvi, som var en viktig model for fremtiden. Dette skapte stor uro i våre naboland, vestlige land reagerte med forbud mot salg av deler som var nødvendig for vår produksjon.
Agni (ild): mer enn 500 vitenskapsmenn var involvert. 30 april 1989 var den store dagen og nærliggende landsbyer ble tømt. Presset økte fra media, bare få sekunder før utskytingen, ble det stoppet pga feil i en del.
Det ble mye spøk og vitser i media ifm hindringene i gjennomføringen. Spesielt husker jeg ordene …”Alt var bra, bare startkappen virket ikke”.
10 dager ble det jobbet iherdig for å finne feilen.
Det samme fatale skjedde igien 10 sek før start, fikk vi tegn om feil fra computeren.
Jeg ble fylt av sinne og skuffelse både mentalt og fysisk. Nederlaget fylte meg med uro, jeg var ikke fornøyd med forklaringene og tok fiaskoen på min kappe som prosjektleder.
ENDELIG!
For meg var det en deilig morgen etter en lang natt med mareritt.
5 års hardt arbeid og innsatsen fra mange tusen timers arbeid ble premiert i de 600 sekundene som ga meg følelse av fullkommenhet. Idealet mitt var ikke å oppfatte Agni som et symbol på suksess, det er en skinnende tilak i mor Indias panne og brennende energi fra alle indere sine håp om å lykkes.”
—————————————
Min oppsummering:
Dette var en sterk og annerledes bok, jeg oppfatter han som en varm og jordnær person. Sterkt engasjert og nærmest forelsket i faget sitt. ”For meg var det som en romantisk affære mellom skyene og meg”. Han skriver om sine skuffelser og gleder i karrieren, nærhet og bånd til familie og veiledere uten å nevne noe om hvorfor han aldri giftet seg. Barndommen og spesielle opplevelser er gjengitt i detaljer uten at han slipper deg inn på privatlivet eller andre aktiviteter som voksen.
Født i en muslim tamilsk familie men med stor respekt for hinduisme og kristendom (gikk på kristen college), spesielt rørende var det å lese om hans utmerkelser og da han mistet sine nærmeste. Han skildrer godt det sekulære India, der han bader i Ganges og forteller om sitt møte med Swami Shivananda i Rishikesh. ” Han minnet meg om Buddha med sine kritthvite plagg og imponerte med sin enkelthet og barnlige smil. Han sa dersom ditt ønske er ”rent”, ekte, dypt og inderlig, har det en merkelig elektromagnetisk energi/ tiltrekning. En kraft som kommer ut i universet når man sover og gjennom en fart som stjerner og planeter, tilbake til hjernen med soloppgangen. Ha tro på mitt utsagn at ditt ønske kommer til å gå i oppfyllelse og våren kommer igjen like sikkert som solen står opp hver morgen”.
Denne episoden forklarer hans teori om å oppnå noe var først og fremst; å ha et brennende ønske om noe. For å kunne nyte et godt liv og oppnå suksess, var det viktig å ha tre egenskaper: ønske, tro og håp.
Da han ble spurt om hva han ønsket seg som feiring av suksessen med prosjektet Agni, svarte han:
Å ære moder jord ved å plante 100 000 trær!
I vitenskapsmiljøer er det vanlig å bli tilbudt utenkelige pengesummer og lovende fremtid i utlandet, men denne store valgte aldri å selge sin kunnskap men kun å tjene fedrelandet med sin tjeneste. En stor hyllest til en slik sjel.
OM SHANTI.
————————————
Asul og pamandi, pabandi og sakhti,
